Den vaklende kjempen

Sonys problem er ikke at de ikke skjønte mp3, men at de ikke skriver god programvare.

Nærmer Sony seg stupet? Kanskje. Den japanske elektronikkgiganten har i hvert fall ikke råd til mange feiltrinn før den snubler utfor stupet og detter så lang han er. Så programvare og silisium spruter.

Jeg kikka opp fra mobilen her en dag, da jeg var i butikken. Øya mine, som til da trygt hadde hvilt på det siste spillet på telefonen min (PL Story, fra Kairosoft. Ganske morsomt. Koster 27 kroner bare), fant noe så arkaisk som en papiravis. Det var VG Helg, som skreiv om selskapene som ikke fulgte med i timen. Kodak er konkurs, fordi de ikke greide overgangen til digitale kameraer. Og Sony, mente VG, har falt fordi de ikke greide overgangen til mp3-spilleren.

VG forteller om Sony som 70- og 80-tallets Apple. Et selskap som glødet av skaperkraft, innovasjon og en entusiastisk fanskare. Sony-logoen var nok til å få hordene til å strømme mot elektronikksjappene for å handle japansk hi-fi og den slags.

De oppfant Walkman og Discman. Og forandret alt. Men da mp3 kom, hang ikke Sony med. Apple tok gevinsten, og Sony hadde tapt. Problemet med denne historien er ikke bare at den er litt kort. Den er også ganske obskur, og setter ikke fingeren på Sonys virkelige problem. Det problemet, det nærmer seg.

Mp3-spilleren var fin. Jeg husker den godt. Både da den kom og da den forsvant.

Min første var fra Saehan. Den var liten, turkisgrønn og hadde plass til 64 megabyte musikk. Jeg følte meg som en dritkul jævla revolverjournalist da jeg tok den med inn på kontoret til daværende platebransjeboss Sæmund Fiskvik, slang den på bordet og sa, med så tøft tonefall en 18-årig nybegynner kan bidra med, «Har du sett en sånn før?».

Fiskvik hadde ikke det, men han virka ikke alt for redd heller. Jeg mente den kom til å drepe platebransjen. Han trodde ikke det. Han fikk rett. Men jeg hadde på en måte mest rett akkurat da. For hvis du skulle gjøre opp regnskapet noen år etter, la oss si i 2007, så ville det være åpenbart at mp3 ville drepe platebransjen. Med hud og med hår og kalott.

I 2007 var mp3-spilleren fortsatt ganske kul. Men så, i 2008, kom Spotify. Og dermed ble mp3-spilleren anvist dit den hører hjemme: På historiens skraphaug. Som musikkens soda-stream. På hylla, sammen med 78-kakene, cd-ene, kassettene og vinylen.

(Ja, vinylen også. Sjøl om indie-hipstere selger 300 eksemplarer hvert eneste år, og trendanalytikerne spår enda en nostalgitripp, så er vinylen død. Om ikke annet døde den da sisteforsvarer hiphop-djen begynte å bruke et system som heter Serato, som lar deg kontrollere mp3 med et stykke vinyl på en vanlig platespiller. Men beklager omveien.)

Mp3-spilleren er avløst av smarttelefonen og strømmende lyd. At Sony ikke hang med da det toget gikk var nok jævla surt for japanerne akkurat da, men ikke noe som burde tippe et av verdens største selskaper. Sony har vært ute i hardere vær. Med Betamax, for eksempel. Den videostandarden som feila så episk at den fortsatt blir brukt som kroneksempelet på at noe bra kan feile. Å ta en Beta, liksom.

Men Sony vant med cd-en. Og den bærbare cd-en. Og, enda viktigere, de vant spillmaskina.

Playstation, og Playstation 2, tok Sony videre. Lagde en bransje. Flytta dataspilling ut fra nerdepc-en og fra barnerommet og inn i ungdommenes stuer.

Playstation kom i 1995 og solgte 100 millioner eksemplarer.  Toern kom i 2000 og solgte 140 millioner. Det vil si, toern har fortsatt ikke helt slutta å selge.

De to maskinene var genial ingeniørkunst, de var ekstremt avanserte, veldesignede, riktig priset,   brukervennlige og de var kulturelt relevante.  Men de var også ganske enkle. For brukernes del. Det eneste man gjorde var å stikke inn disken, så starta spillet. Ikke noe avansert grafisk brukergrensesnitt.

Så, mot slutten av 2006, kom Playstation 3. Da holdt det ikke lenger å keep it simple, stupid. Med PS3 ble det mulig å laste ned spill, surfe på internett, være venner med andre spillere, se på film, høre på musikk, kople seg på lokalnettverket hjemme og en masse andre greier. Sony måtte lage et operativsystem.

Hovedkonkurrenten, Microsoft, hadde greie på det. De kom jo fra pc-verdenen, hvor de i årevis har måttet lage et system som fungerte for en milliard forskjellige stykker maskinvare. Med Xbox ble verden enkel for Microsoft, og de laget jo også sitt lekreste og mest bugfrie operativsystem noensinne.

Sony, derimot, de fikk det ikke til. De lagde et system fullt av bugs, dårlig tenkte løsninger, uutholdelige ventetider og plagsomt brukergrensesnitt. Og de har ennå ikke greid å gjøre noe med det.

Du tror meg ikke, sier du? 55 millioner spillere kan ikke ta feil, sier du? Jo, det kan de. Jeg driver et ukentlig spillradioprogram som heter Spillmatic. Jeg spiller en masse spill, hver eneste uke. Jeg bruker Xbox 360, Nintendo Wii, pc, Mac, PSP, DS, jeg legger igjen mer tid i Iphone-spill enn du legger igjen i bukser. Og det er en maskin jeg gruer meg til å skru på. Det er Playstation 3.

En kamerat av meg var i militæret. Hans avdeling (eller hva det nå heter, jeg ble dessverre veiet og funnet for lett sjøl) hadde en Playstation 3 som velferdstiltak. Spillene gikk på rundgang mellom hans avdeling og resten av avdelingene i samme leir. Soldathverdagen var hektisk og det ble lite tid til spilling. Men da det endelig ble et par ledige timer på brakka, det hadde kommi en pakke med spill fra soldatene i nabobataljonen (eller hva det nå heter), og alle gutta gleda seg til en skikkelig kveld med fotballspilling eller til endelig å få skutt noen, så ble de skuffa hver eneste gang.

For når du skrur på en Playstation 3-maskin, kan du være ganske sikker på at den må oppdatere systemprogramvaren. Det tar gjerne et kvarter. Så må du starte maskinen på nytt. Så må du oppdatere spillet. Det tar gjerne også et kvarter. Så må du starte maskinen på nytt. Så får du beskjed om at disken er full (det er den nemlig alltid), så du må slette noen gamle spill for å få plass til nye. Men systemet for å slette gamle spill er håpløst å forstå. Det er til og med nesten umulig å forstå hva du har liggende på disken. (Hvilket menyvalg ville du gått for, «spille datatjeneste» eller «lagret datatjeneste»? Jeg aner fortsatt ikke hva som er riktig, og jeg har hatt maskina i seks år.)

Resultatet er gjerne, og jeg overdriver ikke, en times fikling, dilling og venting, før de dimmesugne menige får slått kloa i fienden. Og da har jeg ikke en gang begynt å snakke om vennesystemet (Hvem er vennene mine? Hvor er venneforespørslene jeg ikke har svart på?), onlinebutikken (hvordan er det mulig å organisere noe så uoversiktlig, og hvor ble det av det spillet jeg kjøpte men ikke fikk lastet ned?), trofeene (konsept stjælt fra Microsoft og gjennomført femti ganger dårligere) eller alle de andre små og store utfordringene man møter daglig, hvis man spiller Playstation 3. Hvis mine militærguttvenner kunne velge på nytt hadde de kjøpt Xbox 360. Garantert, med sukker på.

Og nå har altså Playstation Vita kommet. En bærbar maskin, oppfølger til Playstation Portable. Den er lekker som faen. Maskina har (endelig) to analoge kontrollere, den har trykkfølsom skjerm, den har en egen pekeflate på baksiden og utløser interesse og fikleglede overalt hvor den ferdes.

Playstation Vita kommer dessverre ikke til å lykkes. Hovedproblemet er smarttelefonene. Iphone og Android har tatt over spille-litt-mens-man-driter-markedet, med billige og morsomme spill tilpassa små skjermer og raske gleder. Men også programvaren til Sony er en svakhet.

De har heldigvis forlatt Xross media bar (!), som det håpløse systemet på PS3 ble kalt. De har erstatta det med det smarttelefon-inspirerte system LiveArea. En god del treigere og mindre fristende enn både Android og Ios, dessverre. Forholdet mellom knapper, joysticks og pekeflatene fungerer langt fra intuitivt. Sony har enda en gang mislykkes i å lage et godt programvare-brukergrensesnitt.

Millioner av spillere rundt om i verden vil si at Playstation 3 er fantastisk. I spill går bølgene høyt blant entusiaster, hvis man påpeker svakheter med en plattform framfor de andre. Du skal ikke slenge mye med leppa før fanboy-stempelet sitter som en tatovering i panna. Likevel, Sonys problemer er tydelige, også for entusiastene. I forrige generasjon var Playstation rundt fem ganger større enn Xbox. I denne generasjonen er de jevnbyrdige.

Men Sony har en ting. Ett håp. En grunn til å tro på framtida. De har nemlig uendelig mange fans. Sony er et så sterkt navn i spill, at hvis de først lykkes, så kan de ta over verden igjen. Men Apple har lært oss at ingenting skaper entusiasme som gode produkter. Jeg tror Sony bør begynne der.

Fysisk blir Playstation 4 en fantastisk boks. Som vanlig. Garantert. Men skal de lykkes må de få programvaren til å sitte også. Alternativet er døden.