Kjære Microsoft, Google, Apple, Sony, Nintendo, Samsung, Nokia, Asus og alle andre som lager elektronikk med brukerkontoer.

Jeg heter Aslak, og jeg bruker dingsene deres. Og jeg har et par småting å utsette på dem. Så om dere kan lene dere tilbake, legge fra dere nettbrettet, databrillene og spillekontrolleren et øyeblikk, setter jeg pris på det.

Klare? Ok, fint.

–

Dere skjønner.

Tegning: Ane Hem

Jeg har en stor familie. Hjemme hos meg bor det en masse barn og en masse voksne. Vi har dessuten stadig besøk. Og vi har katter. Dessuten har vi venner og bekjente. Og jaggu har de fleste av oss jobber også. (Ikke barna, da, men ikke få noen ideer, Foxconn, om dere skulle lese dette).

Og så har vi en masse elektronikk. Vi har nettbrett, telefoner, spillmaskiner, bærbare datamaskiner, stasjonære datamaskiner, mp3-spillere, brødsteikemaskiner, kjøleskap og 3d-printere.

En del av disse dingsene har brukerkontoer. Og det er brukerkontoene jeg vil snakke med dere om.

Dere har nemlig fortsatt ikke forstått hvordan man deler på en dings.

På Xbox 360, for eksempel, har vi én bruker på maskina. Den brukeren betaler for tilgang til Xbox live-nettverket. Hvis vi oppretter en ny bruker på maskina må vi også betale for den, på Xbox live. Ellers får vi ikke spille på nett. Resultatet: Vi holder oss til én bruker, gjerne oppkalt etter far i huset. Meg.

Problemet et at vi da ikke får ha hver våre lagringer, framganger, venner og favorittspill. Vi blir én, sjøl om vi egentlig er en hel familie.

På Windows RT kan vi opprette egne brukere for hele familien, men skal vi la guttungen på ni få tilgang til alle kjøp pappa gjør, eller skal han legge inn et eget betalingskort i app-butikken? Ingen av delene fungerer bra. Han får ikke legge inn mitt kort, i hvert fall, men det er jo meningsløst om han skal ha tilgang til min Twitter for det!

Ipad er ikke noe mindre problematisk. I praksis har vi bare én bruker. Det betyr jo at vi ikke egentlig kan bruke Ipaden som en personlig dings med Twitter og Facebook og mail. Og det betyr at vi ikke kan konkurrere i spill. Alle rekordene blir registrert på far i huset. Meg (fordelen er sjølsagt at alle kompisene mine tror jeg er helt rå i Subway Surf).

Liknende problemer har vi på Playstation. Og etter hvert som den maskina skal bli enda mer online blir problemene enda større. For sønnen min må da kunne dele brukervideoer med sine venner, uten å poste det på min Facebook-konto? Det håper jeg i hvert fall.

Så, hva vil vi ha?

Jo, kjære produsenter og utviklere. Jeg har gjort det enkelt for dere, nå før de nye versjonene av maskinene deres. Så her er mitt forslag til prinsipper:

Aslaks superfantastiske regler for hvordan å håndtere flere brukere på én dings:

- Det må være ekstremt lett å bytte bruker! Også inne i spill eller programmer.

- Brukere må ikke nødvendigvis ha epostadresser og bankkort. En treåring skal ha bruker!

- Alle brukere skal kunne velge blant alle tilgjengelige apper som er kjøpt inn til dingsen! (Unntatt for aldersgrenser og sånt.)

- Alle brukere skal kunne delta i nettjenestene knytta til dingsen. Som seg selv!

Da blir alle glade, vi kan dele, samhandle og ha det moro sammen, uten å framstå som en felles person utad.

Fint om dere kan fikse det. Gjerne snarest.

Ok?

Takk.

Med vennlig hilsen

Aslak,

familiefar.

Visste du at det finnes en app for Hamar-regionen?

Ikke det? Da har du virkelig gått glipp av noe! I appen Hamar-region kan man ikke bare lese aktuelt nytt om Hamar-regionen, men også finne informasjon om arrangementer, næringsliv eller studentliv i … ja, nettopp Hamar-regionen.

Ja, og så kan man få informasjon om kompetanse i Hamar-regionen og ledige stillinger i Hamar-regionen. Og nettverksbygging.

Tegning: Ane Hem

Også på Lillestrøm lages det app. Faktisk hadde de allerede i september i fjor kommet “ganske langt i planleggingen” av en egen app for smarttelefoner for Lillestrøm by. Det kunne en stolt prosjektleder Marit Heiberg i Kunnskapsbyen Lillestrøm fortelle Romerikes Blad i fjor høst. 

Målet med Lillestrøm-appen er å få økt oppmerksomhet rundt det som skjer og tilbys i byen.

Faktisk er kommune-Norge svært aktive på app-fronten.

Bjugn kommune har muligens fortsatt et godt navn og rykte å rette opp, for appen med samme navn kan gi deg nyttig informasjon om både Bjugn, om severdigheter i Bjugn og nyheter. Dessuten har den en søppelkalender og muligheten til å ta bilder. Du finner den under kategorien “Livsstil” i App Store.

Men staten er også med. Nav vil for eksempel presentere pensjonen din som app, kan jeg lese i VG allerede i 2011. Jeg fant app-en også. Veldig praktisk, med mindre man har web-tilgang.

Den jeg finner er derimot “Oil facts”, en informasjons-app om norsk oljebransje, for deg som ikke vet hvordan Wikipedia fungerer. Utgitt av Olje- og energidepartementet, selvsagt.

Organisasjonen Stafo har også en app, kan man lese på websidene deres. Den er vanskelig å finne i App Store, men som ungdomsleder Kim Kolstad uttalte i fjor: “Vi må være der det skjer”.

NEI, DERE MÅ IKKE VÆRE DER DET SKJER!

Sorry. Noen måtte si det.

Slutt med det! Ikke lag app! Du får ikke oppmerksomhet rundt kommunen din ved å lage app. Du vinner ingen streiker med å lage app. Du verver ikke ungdom. Du skaffer ikke innflyttere.

Men hvis du likevel har lyst til å lage app, så vil jeg hjelpe deg litt på vei.

Fordi jeg er så grei.

Klar?

Aslaks offisielle framgangsmåte for å lage app:

1. Finn ut hva du vil oppnå her i livet.

2. Vurder hvordan du best kan oppnå det.

3. Om svaret på punkt 2 er noe som helst annet enn “lag app”, gå til punkt 4.

4. IKKE LAG APP

5. Gå til punkt 4 en gang til.

6. Om du absolutt, virkelig, helt 100 prosent sikkert kan løse problemet ditt best med å lage app, så ok, lag app.

Du skjønner, vi har noe som heter web. Det er sant. Dritkult. Ble oppfinni allerede på starten av nittitallet. Det er en innmari fin teknologi for å utveksle informasjon. Og det er veldig mange muligheter der.

Blant annet kan man peke fra en webside til en annen.

Og man kan åpne websida på hvilken dings man vil.

Og man kan til og med søke dem opp via såkalte søkemotorer.

Men hvor ofte har du tenkt for eksempel følgende: “Hmm. Jeg lurer på hvilket ku-navn som er mest populært i Norge. Hmmm. Hvor skal jeg finne den informasjonen? Best å søke den opp i App Store.”

Nei, jeg tror jeg synes web er ganske kult. Tross alt.

--

PS: Mye av informasjonen i denne artikkelen er brakt til veie av rosablogger, webrådgiver i Netlife Research og autorisert app-hater Eivind Lund. Han har en gøyal blogg du bør besøke. Kanskje særlig hvis du liker rumper. Gi han et klapp på skuldra og et gavekort i App Store om du treffer han på byen.

“Gundersen! Vi har fått en klage igjen! Nå må du skjerpe deg!”

Fengsels-kokk Gundersen sukker. Med vante bevegelser huker han ned krydderhylla fra veggen, og gjemmer den lynkjapt under oppvaskstativet.

Deretter finner han fram en stor pose tulipaner og tømmer den kjapt over urtehagen. Han vet det knapt duger som kamuflasje, men fengselsinspektør Ingvald Kamrén er ikke kjent for botanisk årvåkenhet

“Hva var det du lagde i går, egentlig? Sånn Carnard alla oransj? Hva i huleste er det du driver med, egentlig? De jævla bandittene skal ikke ha det så bra, og det veit du jævla godt!”

Tegning: Ane Hem

Fengsler skal ikke være for bra. Fangene skal ikke ha for store TV-er. For store luftegårder. Eller for bra mat. Gundersen synes det er vanskelig. Han er en snill, velmenende fyr som bare vil de innsatte godt her i livet (det får vi i det minste håpe), men er presset. Både fra sjefen, politikerne og opinionen: Fengselsmaten skal ikke være for bra.

Da kunne vi risikere at folk ville i fengsel.

For et par uker sida var jeg på ebokseminar, arrangert av Norsk Bibliotekforbund, en ansamling av fine biblioteker og usedvanlig søte bibliotekarer, som vil flytte bibliotekene inn i vår tid.

Men møtet var rart. Fordi premissene er rare.

Alle involverte er nemlig nær sagt lammet av en enorm frykt: At bibliotekene skal ta livet av forlagene.

Alle er enige om at målet er å opprettholde dagens balanse i bransjen. Hver femte bok leses i dag via et bibliotek. Og sånn skal det, for enhver pris, fortsette å være.

Så: Bransjens dilemma er følgende: Hvordan skal vi forhindre at ebok i bibliotekene blir for bra?

Det skal jo være gratis. Og det skal jo være på nett. Så hvordan skal det ikke utkonkurrere bransjens boksalg? Hvor mye vil du betale for Nesbø? 399 eller ingenting?

Dermed følger spørsmålet: Hvordan skal vi forhindre at (for mange) folk låner ebøker på bibliotekene? Svaret er (for bransjen) åpenbart: Vi må gjøre ebøker i bibliotekene dårligere.

Bransjen har to modeller for å gjøre bibliotekene dårligere: Klikkmodellen og Eksemplarmodellen. Det krangler de om.

Klikkmodellen går ut på at bibliotekene får “låne” ut en bok et visst antall ganger (for eksempel fire), før den forsvinner.

Eksemplarmodellen går ut på at bibliotekene kjøper inn for eksempel fire bøker, og så bare kan låne ut hver bok fire ganger av gangen. Så den femte låneren pent må vente til en av de fire første har “levert tilbake” boka.

Men da får man, som Aftenposten-kommentator Vidar Kvalshaug så syrlig påpekte, det pedagogiske problem at man må forklare brukerne sine at en fil er utlånt.

Jeg forsøkte på møtet å foreslå andre modeller for å gjøre bibliotekene dårligere: Flathåndsmodellen eller Nattmatmodellen.

Flathåndsmodellen går ut på at bibliotekene ansetter folk som kan stå bak ebokleserne, og som hvert minutt slår de over bakhodet med flat hånd.

Nattmatmodellen går ut på at man bare får lov til å låne ebøker hver torsdag mellom 02.00 og 02.30.

Begge disse modellene ville sannsynligvis også dempet interessen for gratis ebøker tilstrekkelig til at forlagsbransjens forretningsmodeller kunne opprettholdes.

Men hva med vår stakkars fengselskokk Gundersen? Han har jo det samme problemet.

Hva skal han gjøre for å forpurre maten? For å ikke gjøre fengselet attraktivt?

På samme måte som bibliotekarene elsker å spre god litteratur elsker fengselskokk Gundersen å lage god mat.

Løsningen: Like åpenbar som noe annet: Han tar en håndfull grus og slenger oppi gryta.

Det blir Gundersens bidrag til kriminalitetsbekjempelse denne uka.

Mens bibliotekene går for eksemplarmodellen.

For litteraturens fremme.

Spådom: Brutto nasjonalprodukt for Norge kommer til å øke markant i 2013. Grunnen? Bankid har droppa Java.

Ett brukt snøbrett. Fire konsertbilletter. Ei kaffekvern.

Hva er dette? Jo, mitt bidrag i mars måned, til det som burde hatt en egen post på statsbudsjettet:

Bortfall av forbruk som kan knyttes til Java.

Eller, om du vil, kjøp som ikke blei noe av på grunn av Bankid.

Hvor mange ganger har du ikke vært der, sjøl? Du satt og trykka litt på nettet. Kanskje du var innom en elektronikkbutikk, kanskje var det et abonnement du vurderte, eller en fristende flyreise?

Du trykka “kjøp”, så “gå til handlekurv”, før du endelig bestemte deg og trykka “gå til kassen”, eller kanskje bare “betal”. 

Du fylte ut all info, navn, adresse, skostørrelse og seksuell legning, før du ble videresendt til ondskapen sjøl: Bankid.

Oops, denne maskina har ikke oppdatert operativsystemet på kanskje 20 minutter, da går det ikke. Eller har du feil nettleser? Eller Mac? Eller kanskje Linux? 

Enten går det ikke, ellers får du en masse feilmeldinger du ikke veit hva du skal gjøre med, eller så bare har du rota bort kodebrikka. Resultatet? Du dropper det.

Om det er fordi det ikke lar seg gjøre, eller fordi det er så mye pes at du bare ikke gidder, det får så være. Men en kjapp undersøkelse i redaksjonen viser at seks av sju innenfor ropeavstand i skrivende stund er skyldige:

Vi har alle droppa kjøp på grunn av Bankid. 

Og vi er ikke aleine.

Tegning: Ane Hem

34 prosent av alle som prøver å betale i nettbutikk får problemer og avbryter handelen. Det meldte Computerworld i februar. 

34 prosent! Les det tallet en gang til! Nei, forresten, les det tallet en gang til, kle deg naken og løp ut i gata mens du synger Drømmehagen-sangen! Ja, så mye er det. Minst!

Jeg tilbrakte tirsdagen i et møterom på Stortinget, for å lytte til diskusjoner om digitale hindre for norsk verdiskapning. Det var mye utdanning, kids som bør kode, lederskap i offentlig sektor, manglende samarbeid mellom stat og kommune, eldre som sliter med pc-er, kart som ikke er tilgjengelige, og mange andre litt kjedelige men i prinsippet viktige greier.

Men mens jeg og alle politikerne og lobbyistene satt på Stortinget, lakk altså historien ut, om at det virkelige hinderet for digital verdiskapning i Norge nå ser ut til å være revet. 

Jævla Java.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det blir startskuddet på en ny og enda brattere opptur for norsk økonomi. 

34 prosents vekst. 

Kanskje vi kan la Lofoten og Vesterålen i fred likevel?

Lufta er for alle. Men kan man peke hvor man vil?

“Internet is a series of tubes”.

Det var Alaskas gamle senator Ted Stevens som i et ulykkelig magaplask i metaforenes iskalde andedam gjorde seg evig til latter for netthoder verden over, en sommerdag i 2006.

Tegning: Ane Hem

Kanskje litt urettferdig? Rør, schmør, kabel, fabel, liksom. I samme tale sa han for øvrig at “I just the other day got… an Internet [that was] sent by my staff “. Han fikk en internett, der altså.

Uansett. Hva burde Teddy sagt? Jo: “Internett er en masse linker.”

Men det gjorde han ikke.

Hvorfor tar jeg opp dette nå?

Jo, fordi jeg i forrige uke var på et kombinert frokostmøte og boklansering, med alle netthoders favorittadvokat Jon Wessel-Aas og hans bok “Jus og sosiale medier“. (Neste uke: “Kakao og sosiale medier”, antydet spydige tunger underveis. Men ikke hør på spydige tunger!)

Boka er både kort og fin, og inneholder nok emner til å fylle langt flere sigarrøykende baksidepetiter enn denne. Men jeg har bare denne, så jeg tar tak i det jeg synes er mest spennende: Linker. 

Fordi, som sagt, internett er laget av dem. (Ok, egentlig burde det stått world wide web, ikke internett. Men jeg skriver internett for å kunne tviholde på referansen til Teddys tale oppe i første avsnitt. Lev med det!)

Hva er egentlig en link? En ytring? En teknisk innretning? Et veiskilt? Eller noe helt annet?

Wessel-Aas refererer til Burmeister-saken. En rosablogger ved navn Burmeister publiserte dyneløftende historier om et nylig ødelagt kjendisforhold. Injurerende, inngripen i privatlivets fred, alt det der. Sikkert enkel jus og ferdig snakka. Men hva med dem som bare lenka til Burmeister-bloggen? 

Igjen: Hva er en link? Er det bifall? Folkeopplysning? Er link-sprederen rett og slett medskyldig i injuriene?

Og i tilfelle: Vil tweeten “Se hvem Tone har pøka her! [LINK]” være like ulovlig som “Oj! Fæl blogger skriver stygge rykter! [LINK]“?

Forstår jeg Wessel-Aas riktig mener han nei.

Content er ikke konge. Kontekst er konge.

Konteksten avgjør om linken er legitim.

Men dette handler selvsagt ikke bare om rompeglad rosablogging og rampete rykter. I virkeligheten handler det om ytringsfrihet, joda, men også om piratkopiering.

For ingen har vel noensinne sagt “linking er lovlig” (eller, om du vil, lufta er for alle) som Pirate Bay. De allestedsværende svensker og deres iboende forakt for autoriteter, advokater og kontekstavhengighet.

De linker bare, nemlig.

Pirate Bay publiserer som kjent ingen filer. De deler bare linker til filer. Såkalte magnet-linker, som leder veien til musikk, film, litteratur, 3d-modeller og dataspill av mer og mindre avklart juridisk status.

Sjørøverbuktas forsvarere sier de bare gjør det Google gjør: Å samle linker.

Advokatene sier get real. Eller altså: Neida, se på konteksten. Den utgjør hele forskjellen.

Linker du selv, fra din Facebook-konto eller blogg, vel da har du bare “henvist brukerne til et eksemplar som er gjort tilgjengelig for allmennheten (…) I utgangspunktet er det også likegyldig om teksten, bildet eller musikken er lovlig lagt ut på det andre nettstedet”, skriver Wessel-Aas.

Men, i fotnota under kan vi lese: “Vi ser da bort fra organisert, systematisk deling av ulovlige filer(…)”.

Kontekst er konge.

Noen ganger er det fint at kontekst er konge. At noen kan si “slutt å tull, vi ser jo hva du driver med!” At det er mulig, også i juridiske miljøer, å bare skjære gjennom tåkeprat og paragrafer og komme til saken.

Men det avhenger jo av at man kan forstå kontekst.

Og kontekst på Twitter er annerledes enn kontekst på Facebook, som er annerledes enn kontekst på Instagram eller i kommentarfeltet til document.no.

Kan vi stole på at våre dommere har den fingerspissfølelsen som skal til?

Ted Stevens hadde den i hvert fall ikke.

10.000 utvalgte personer skal ha mobildekning i Norge, selv når det stormer som verst. På bekostning av deg. Men hvem?

Husker du filmen 2012?

Tegning: Ane Hem

Katastrofen var nært forestående. Den gigantiske katastrofen, som skulle tilintetgjøre nesten alt liv på jorda.

Men verdens ledere hadde en plan. Finansiert av klodens styrtrikeste banditter og supermektigste baroner skulle noen få utvalgte fra politikk, næringsliv og denslags få en gylden billett, til noen skip som skulle stå i mot selv den endelige undergangen.

Nå er vi i 2013, og en litt snillere versjon av scenariet er blitt virkelig.

Hvordan? Følg med.

“Forslag til forskrift om prioritet i mobilnett” er tittelen på dokumentet fra Post- og Teletilsynet, datert femte mars i år.

Forslaget, som er sendt ut til en masse institusjoner og bedrifter i både privat og offentlig sektor, diskuterer premissene for en kommende prioritetsordning i norske telenett.

Kortversjonen er som følger:

10.000 utvalgte skal få rett til å ha prioriterte mobilabonnementer.

Når katastrofen inntreffer, og mobilnettet enten blir overbelastet eller får redusert kapasitet, skal samtaler fra disse telefonene prioriteres. Vanlige brukeres samtaler skal kunne avbrytes automatisk, for at de prioriterte brukerne skal få linje.

Katastrofen kan være akutte ulykker, strømbrudd, ekstremvær eller terror. 

Så langt, så godt. Selv de mest antiautoritære blant oss kan akseptere at redningsmannskap får forrang i mobilnettet når vestlandshus blir blåst over ende.

Men hvem får prioritet? Er det bare de aller viktigste? Er det som i filmen? Oljesheiker og superkapitalister? Ministrenes elskerinner? Halve staben i Post- og Teletilsynet?

Jeg veit ikke. Fordi lista er unntatt offentlighet.

Forslaget fra Post- og teletilsynet (PT) er basert på en behovsanalyse som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) laget i 2010.

Den behovsanalysen er hemmeligstemplet.

DSB peker på PT, og sier at det viktigste i behovsanalysen er med i det nye forslaget. PT peker tilbake på DSB og sier det er dem som skal legge premissene.

Så hvem skal med? Rapporten lister opp tre grupper:

•  Nasjonal og regional kriseledelse
•  Operative beredskapsaktører
•  Diverse støttefunksjoner, inkludert matvare- og energiforsyning, finansvesen og sosiale tjenester.

Sosiale tjenester? Hva er det? Ikke veit jeg.

Men PT har sendt ut dette forslaget til en masse høringsinstanser. Og lista over høringsinstanser kan kanskje gi oss noen hint om hvem som får snakke i telefon når katastrofen kommer.

NRK er på lista. Og TV2. Men ikke P4, VG eller Dagbladet, for eksempel.

Betyr det at NRK er inne, mens VG er ute?

I tilfelle kjenner jeg noen folk i Akersgata som nok er litt sure.

Men de får ikke vite om det. Det er jo hemmelig, må vite.

- Da er det kanskje bedre for oss alle om dere går over på arbeidsledighetstrygd!

Det mente Thomas Gramstad fra Elektronisk Forpost Norge på torsdagens høring om åndsverkloven. Ressonementet hans var riktignok litt lenger. Det var noe om gammeldagse forretningsmodeller som ikke tjener samfunnet og sånn.

Men Gramstads piskesnert frambragte heller overbærende smil enn sjokkerte utrop blant de frammøtte i Høringssal 1.

Høringen, om endringene i åndsverkloven som kulturminister Hadia Tajik la fram tidligere i år, fant sted på liksom-Stortinget. Altså i Akersgata 18, bak selve det gule bygget. Tajik gjør som opphavsrettsorganisasjonene sier, og vil ha sperring av piratwebber, frislipp av privat etterforskning mot pirater, og adgang til å få vite kundenavnet bak piratkopierende ip-adresser. Kort sagt: Nå skal piratene tas.

Og der, vegg i vegg med Moods of Norway-butikken i Akersgata, bak både metalldetektorer og nesten skremmende trivelige stortingsvakter befant vi oss. Jeg, en NRK-mann, en pirat, elektronisk forpostfekter Gramstad og en lang rekke opphavslobbyister med forkortelser man bør ha sitti i noen møter for å ha oversikt over.

Pluss advokat Simonsen, selvsagt. Piratenes nemesis. Kontoret som har rett til å idle på Pirate Bay for å notere ip-adresser.

- Balansen mellom rettighetshavernes og samfunnets interesser har vært svært skjev, begynte Marte Thorsby i platebransjens organisasjon IFPI.

Det er vel det eneste alle her er enige om, tenkte jeg.

Hun brukte sitt ti minutter korte åpningsforedrag foran Stortingets familie- og kulturkomite på å hylle det framlagte forslaget.

Dette forslaget er ikke radikalt, manet Thorsby.

Hun fortalte om Danmark, hvor sperringen av Pirate Bay skal ha ført til at bruken av den tidligere svenske fildelingssøkemotoren har gått ned med 70 prosent.

Partienes representanter, med artige navn som Ib, Olov og Olemic, nikket diskret og tittet med alvorlige miner ned på sine notater. Ingen av dem så ut som om dette var tidenes morsomste dag på jobb.

- Unnskyld, men er det etter ditt syn en rettighet å kunne stjele fra andre, spurte representant Lene Vågslid.

Ok, vi er der, ja, tenkte jeg.

- Jeg er jo med i Arbeiderpartiet, og vi representerer jo arbeidernes rettigheter. Du er med i Piratpartiet, sa hun antydende.

Vågslid representerte for øvrig arbeiderklassen godt, med rosa blazer og perleøredobber. Hun var den av politikerne som stilte flest spørsmål. To.

- For meg har ikke piratpartiet noe med Pirate Bay å gjøre, mente Øystein Jacobsen i Piratpartiet.

Han skapte en viss forvirring i salen, da han viste seg å ikke være Håkon Wium Lie, men en mann som tidligere har representert rettighetsorganisasjonen FriBit. Jacobsen forklarte at Piratpartiet dessverre ikke har noen meninger ennå, siden partiet er så nytt. Men det gikk bra.

Alle visste hvordan dette kom til å gå. Superlobbyistene i IFPI, den sjarmerende kunstnerprofilen fra Tono, og oss-på-gølvet-musikerne i Musikernes Fellesforbund en enkel jobb mot teknologen fra EFN og ikke-piraten fra Piratpartiet. Endringene i åndsverkloven blir nok vedtatt.

Likevel virket det som om politikerne fikk vekket en viss interesse, om enn bare undrende, overfor disse forkjemperne for alt annet enn man er vant til.

Kommentaren var nemlig den samme etter begge de digitale rettighetsforkjempernes ti-minuttere:

- Takk for et – ehh – veldig interessant innlegg.

Tizen kan være framtidas mobile operativsystem. Men nå må vi snakke om elefanten i rommet.

Hva er Tizen?

Jo. Tizen er et operativsystem for smarttelefoner, nettbrett, smart-tver og sånt. Basert på Linux og Webkit. Det er med andre ord et åpnere, friere og etter alt å dømme billigere alternativ til IOS, Android og Windows Phone.

Hvem kontrollerer Tizen, egentlig?

Samsung og Intel. 

Kan Tizen penetrere markedet?

Tja, det er ikke godt å si. Men Samsung skal ut med en Tizen-telefon sammen med japanske NTT Docomo i løpet av året. 

Hvor stor kan Tizen bli?

Samsung ser ut til å gå for Tizen på billige og middels dyre telefoner. Så det skal i prinsippet ikke konkurrere med de mest fancy Galaxy-telefonene. Men verden vil ha billige smarttelefoner, så Tizen kan fort bli enorm.

Hvorfor snakkes det så lite om Tizen?

Foreløpig er det ikke telefoner å få. Så det forklarer jo litt. Men kanskje Samsung vil bruke Tizen som forhandlingskort mot Android? For å presse prisen på Google-operativsystemet nedover?

Kommer Tizen for tidlig?

Nei, heller for sent. I praksis blir nok Firefox OS og Ubuntu for telefon viktige konkurrenter, og de ligger nok et stykke foran. Det er lite sannsynlig at alle kommer samtidig, for å si det sånn.

Er Tizen ung og potent eller gammel og slapp?

Begge deler, kanskje? Det er jo ikke basert på en veldig ny ide, men åpenhet og frihet vil jo alltid være hot. Pluss at Tizen allerede i dag leverer knallgode resultater på tester av HTML5-ytelse.

Men bilder? Har du bilder av Tizen?

Jada, faktisk fikk jeg noen bilder av Tizen på Snapchat her om dagen. Men det ser foreløpig ganske normalt ut. 

Hvor mye juling tåler Tizen?

Det spørs selvsagt på hva slags telefoner den skal kjøre på. Men det er klart, et åpent, Linux-basert operativsystem blir nok robust. 

Er Tizen sexy nok?

Det er det store spørsmålet. Foreløpig er Tizen nok ansett som litt billig. Men det er for tidlig å si.

Vil kvinner omfavne Tizen?

Det er det all grunn til å tro. Kvinner har jo mindre penger enn menn, internasjonalt, og hvis Tizen skal kunne lykkes må den bli en hit i pengesvake segmenter.

Hvor har Tizen vært før?

Nokia begynte i 2010 å jobbe med Linux-varianten MeeGo, også det sammen med Intel, men prosjektet ble lagt ned ikke lenge etter. Tizen er en videreutvikling av Meego.

Men flere spørsmål trenger seg på:

Er Tizen elastisk nok? Kommer det mange bra spill for Tizen (eller for å si det på en annen måte: Kan man leke med Tizen?) Kan Tizen skalere? Kan vi betale med Tizen? Hvor tynn er Tizen? Når får vi se Tizen? Hvordan kommer Tizen til å se ut i framtida? Blir den taktil? Får den odør-utstøtende teknologi (Eller for å si det på en annen måte: Kan man lukte på den?)

Joda. Gode spørsmål. Det er foreløpig vanskelig å svare godt. Men det er jo ganske artig å spørre.

Jeg stilte, i researchen til denne artikkelen, et spørsmål til Samsungs representanter her til lands. Her er svaret jeg fikk: 

“Tizen er et åpent operativsystem som støttes av en rekke av verdens ledende teknologiselskaper, deriblant Samsung. Vi er usikre på opphavet til navnet Tizen, men det er lite trolig fra Norge. 

At ordet, med norsk uttale og (litt velvilje), kan få noen til å trekke på smilebåndet ser vi ikke på som noe stort problem.”

Så er det avklart, i hvert fall.

–

Ps: Tilgi meg. Jeg bare måtte.

PS2: Vi har flere ganger skrevet om Tizen i Computerworld. Det hender vi greier å dy oss.

Ny åndsverklov skaper opphetet debatt mellom piratkopierte stråmenn. I virkeligheten er det en kamp mellom ideologier.

Hvorfor er det så vanskelig å henge med når politikere prater? Hvem bestemmer egentlig? Hvorfor argumenterer noen for det ene og noen for det andre? Hva mener de egentlig, når de tar en kopp kaffe­ med sin ektefelle, etterpå?

Håpløse spørsmål, men spørsmål det kan være greit å stille seg i blant, når man vil bestemme seg for hva man mener i et aktuelt politisk spørsmål.

Du veit, når høyresida diskuterer privatskoler med venstresida, er debatten vanskelig å forstå om man ikke er oppmerksom på det ideologiske bakteppet.

Og når det nå har blåst opp til krig rundt Hadia Tajiks forslag (som blir vedtatt) til endringer i åndsverkloven, kan det være greit å prøve seg på en liten analyse.

Så mens debattantene angriper hverandres stråmenn og folk som ikke har lest forslaget krangler om detaljene i det, presenterer jeg i stedet den offisielle og autoritære “dette er blokkene”-oversikt. Slit den med helsa.

Det finnes to typer mennesker. De som vil styrke opphavsretten, og de som vil svekke den.

De som vil styrke den er internasjonale medieselskaper, film, musikk, dataspill og litteratur. Men det er også deres opphavsrettsorganisasjoner og til dels deres ansatte. Kunstnerne.

De mener internett må kunne kontrolleres. De mener folk som eier opphavsrettigheter må kunne bestemme hva som skjer med verket. At enhver kopi skal betales for. 

De er motvillige tilhengere av å flytte analoge tjenester over på nett, men godtar det så lenge det kan skje i bransjenes eget tempo. De mener salg av innhold som er gratis å masseprodusere er en strålende forretningsmodell for framtida, bare piratene blir ryddet av veien.

Det er eiendomsrettens tradisjonelle forsvarere.

Det er de som vil selge genmodifiserte frø til fattige bønder, som ikke får dyrke neste avling uten å kjøpe nye. 

Det er de som vil selge patentert medisin og nekte Aids-pasientene å lage sine egne.

De som vil svekke opphavsretten er teknologer. Hackere. Nettfolk. Folk som har vokst opp på tanken om at informasjon vil være fri. Programmerere som har sett nytten i åpen kildekode. Jimmy Wales, Cory Doctorow, Richard Stallman.

Men også forbrukerne har interesser i å svekke opphavsretten. Folk som vil ha enklere tilgang. Folk som vil slippe sperrer. Slippe at tv-serier kommer seinere til Norge enn til USA. Folk som vil spille de gamle dataspillene på nye maskiner. Og en masse andre, mer og mindre legitime, behov folk har som forbrukere.

Det er bøndene som vil ha korn som lager nye korn. Nasjoner som vil utrydde sykdommer, men ikke har råd til medisinene.

Det er de som aldri har eid, hverken land, fabrikk eller forlag.

Men  de som eier kabel vil svekke opphavsretten. De som tjener penger på mest mulig trafikk på nett. Og det er ganske sterke krefter, i dette landet. Telenor, Netcom, Broadnet og dem. Representert ved IKT Norge.

En spesiell allianse, uten tvil. Forbrukere, pirater og kapitalister, hånd i hånd. Nesten.

Partipolitisk er det ennå mer komplisert. 

Tradisjonelt har alle partiene på Stortinget vært ivrige forsvarere av opphavsretten som den er i dag. 

Men det begynner å skje ting. Venstre er rasende på lovendringene, anført av ungdomspartiet. Også Frp begynner å rasle med sablene. “Arbeiderpartiet vil stramme inn åndsverkloven. Vi vil gå motsatt vei”, sa Per Sandberg på et personvernmøte her om dagen. 

Men er det ideologisk og faktisk motstand, eller angriper FrP bare regjeringa på autopilot? Det er liten grunn til å tro at Høyre/FrP vil gjøre noe annet enn Tajik, når de kommer til makta.

Under sperregrensa herjer derimot piratene. Både Rødt (med min avdøde onkel Tron Øgrim som teknologisk sjefsideolog), Piratpartiet (Med Operaboss Håkon Wium Lie som frittalende bakgrunnsfigur) og Miljøpartiet De Grønne har stilt seg på piratenes side. Og i ungdomspartiene, ikke minst i Sosialistisk Ungdom, står opphavsretten svakere enn hos de finkulturelle foreldrene.

Så, hvorfor gikk det som det gikk? Hvorfor vant filmskaperne over kabeltrekkerne? De store plateselskapene består neppe av mer enn noen hundretalls ansatte i Norge for tida. Hvordan greide de å overvinne giganten Telenor?

Vel. Avgjørelsen er tatt av Kulturdepartementet. Der har nok både skuespillerforeninger, komponister og den gamle kulturens fanebærere mer innpass enn it-bransjen har. 

Om Næringsdepartementet skulle bestemt, hadde kanskje resultatet blitt annerledes?

–

PS: Når jeg skriver “svekke opphavsretten”, betyr ikke det å avskaffe den. Det er mange forskjellige tiltak mange vil gjøre. Men felles for alle, de vil på en eller annen svekke opphavsretten. Eller i det minste sånn den virker i dag.

PS2: Jeg er ikke helt nøytral oppi detta, altså. Les min gamle artikkel “Test deg selv, hvilken Tajik er du?“.

Selg aksjene! Bytt OS! Røm skipet! Microsoft er i trøbbel.

De overså internett. Alt for lenge. (Så oppdaget de internett, men har ennå ikke – cirka 18 år etter – greid å lage en eneste ledende nett-tjeneste.)

De fikk ikke med seg mp3-spillere og musikk på nett. (Før det var alt for seint. Og selv da var det ganske dårlig)

De overså smarttelefonen. (Alt for lenge. Så oppdaget de smarttelefonen, men har ennå ikke greid å lage et telefonsystem som er bedre enn konkurrentenes på ett eneste viktige område.)

De oppdaget ikkenettbrettet (før det var for seint). 

Tegning: Ane Hem

De oppdaget ikke nettskyen (før alle andre var godt i gang).

Folk oppgraderer ikke lenger Windows (like ofte som før).

Og de tjener ikke en gang (særlig mye) penger på spill.

Det er ikke jeg som mener dette, det er Forbes. Et tross alt ganske kredibelt magasin borte i statene.

Forbes tror Microsoft kommer til å måtte si opp masse folk. Kanskje halve staben. At de kommer til å bruke masse penger på å vinne den uvinnelige krigen mot IOS og Android. Og at de må selge underholdningsavdelinga. Når massene svikter.

Et ekstremt dystert bilde, altså. 

Virkeligheten er nok litt mer nyansert.

 Microsoft tjener nemlig penger som gress. Selskapet har, stødigere enn kanskje noen andre, laget gigantiske overskudd år ut og år inn. Først og fremst på kombinasjonen Windows og Office, men stadig mer på serverrommet, på tjenester, på forretningssystemer. 

Samtidig har altså selskapet bygget opp en veldig god spillavdeling. Xbox har vokst fra ingenting til å bli den kanskje viktigste spillplattformen på litt over et tiår. 

Office er på god vei over i skyen. Dermed blir det vanskeligere å piratkopiere, og lettere å få stabile, forutsigbare inntekter.

 Men hva med Windows? 

Vel. Microsoft insisterer på at Windows 8 ikke er skikkelig i gang ennå, at RT trenger tid for å sette seg og at telefonene er supermoderne blant ungdommen. Men det unnskylder lite.

Windows 8, Windows RT og Windows Phone 8 ble alle lansert høsten 2012. Alle er produkter rettet mot forbrukerne. Da sier det seg selv at julesalget 2012 skulle være avgjørende. At Komplett og Elkjøp skulle spa ut Windows-produkter i alle fasonger og størrelser ut til en hurtigvoksende kø av hype-rammede konsumenter. 

Sånn gikk det ikke. Julesalget 2012 ble elendig for Microsoft. 

Windows Phone 8 har ikke tatt av. Windows 8 har solgt til folk som har kjøpt nye pc-er, men få har kjøpt nye pc-er. Windows 8 har definitivt ikke vært noen driver for salget.

Og Windows RT har, skal vi tro Computerworlds lille ringerunde rett over nyttår, bare solgt i noen få hundre eksemplarer. Microsoft greide ikke levere. Partnerne gadd ikke levere. Flere store pc-leverandører har sagt at de ikke vil lage produkter med RT i det hele tatt.

Likevel er jeg ikke veldig nervøs på vegne av Windows 8. Annenhver Windows-utgave går uansett ganske dårlig. Windows 9 blir sikkert bedre, og da unnslipper nok selskapet den negative buzzen rundt åttern.

Spørsmålet er hva som skjer med desktopen. Vil den fortsette å leve, ikke bare som plattform for arbeid, men også som profitabelt produkt med gode marginer og levende systemer? Eller blir den bare en enkel jobb-boks, marginalt mer interessant enn pulten den står på? Med nettleser, litt prosessor og litt minne, som en ganske ubetydelig portal mot alle skytjenestene vi bruker i det daglige?

La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, tro på det. Den forholdsvis tynne klienten. Den kan ha Linux, OSX eller for den saks skyld Chrome uten at det spiller særlig rolle. Den trenger bare å levere bra nok ytelse for skyen. 

I tilfelle mister Microsoft muligheten til å styre oss dit de vil ha oss. Et viktig argument for Office og Microsoft-tenking forsvinner.

Kanskje nettbrettet blir vinneren? Med docking, kanskje? Eksternt tastatur? Skal vi sitte hele dagen foran en Android-skjerm? Dette vet vi ikke. Det kan skje. 

Det vi vet er at det blir stadig flere nettbrett, stadig flere smarttelefoner, og stadig færre tradisjonelle pc-er. 

Vi veit ikke om dette flater ut eller om det kommer til å fortsette.

Men muligens avhenger Microsofts framtid av det.

Hva tror du?